Feminister må bli flinkere på å spre budskapet sitt. Lær litt av vegetarianerne!

I dag, etter oppfordring fra flere hold, legges det ut en lengre artikkel basert på bloggforfatterens erfaring fra 8. mars toget i Bergen. Det overordnete temaet er så klart "budskap".

Om vegetarianere og feminister

Jeg er deltidsvegetarianer og deltidsfeminist. Dessverre er det enklere og hyggeligere å være det første enn det siste.

Jeg er over gjennomsnittlig opptatt av god mat. Da jeg vokste opp fikk jeg inntrykk av at vegetarianere forherliget smakløs og kjedelig mat. Det virket ikke som om mitt syn på hva mat er kunne gå overens med deres tidvis militante overbevisning. Men som Andreas Viestad skriver i Morgenbladet 6. mars har det skjedd en endring: «Vinden og selvtilfredsheten har gått ut av vegetarianismen» og den er blitt «erstattet av en dyp kjærlighet til grønnsakene». Analysen er treffende og jeg har selv blitt bevisst bredden og smakene i grønnsakenes verden. Som følge av endringen har de oftere blitt hovedrolleinnehaver i mine kulinariske krumspring.

Jeg er også over gjennomsnittlig opptatt av politikk og 8. mars 2015 gikk jeg i mitt første tog i forbindelse med kvinnedagen i Bergen. Jeg har nok ikke gått tidligere fordi det har festet seg et inntrykk av at kvinnedagen omhandler politiske standpunkt som jeg ikke mener er direkte kvinnerelaterte.  Dessverre ble fordommene mine oppfylt: Lite relevante paroler, lite spisset budskap, og et haleheng med venstreradikale med sigd i flagget. Det var egentlig kun én parole jeg fant virkelig relevant, SV sin «Likelønn». Toget fremsto videre som en middels greit organisert mob med deltagere som sauset sammen standpunkter som ”6-timers dag” med saker som i større grad er kvinnesaker, som likelønn og økt oppmerksomhet om vold mot kvinner.

Med det mener jeg ikke at parolene ikke var «radikale» eller «progressive» nok, men at de heller fremsto som interne og partipolitiske. Jeg savnet for eksempel paroler angående kvinnerepresentasjon i styrer og behovet for flere kvinnelige toppledere. Toget føltes som å gå på veggisrestauranten hvor det er kun chevre-burgeren som er innbydende og fremstår som det eneste reelle alternativet. De som organiserer og tar initiativ til kvinnedagen, i hvert fall i Bergen, kan derfor lære mye av grønnsakenes inntog i matkulturen.

Det må ikke være enten eller, noe veggisfolket forstod for en stund tilbake. Ønsker man økt oppslutning om kvinnedagen er ikke alternativet nødvendigvis Sylvi og Solveig sine forslag, men man kan fronte paroler med eksplisitte kvinnesaker som kan forene. Dessuten kan man jobbe med rammen rundt for å skape et varmere og mer inkluderende fellesskap omkring arrangementet. Det er ikke slik at man enten må være kjøtteter og hate salat, eller hate kjøttetere og elske salat. På samme måte som man ikke må være rød- eller blåstrømpe.

Det er ikke full likestilling i Norge, og nordmenn spiser for mye kjøtt. Strategien til vegetarianerne og miljøvernerne er dog bedre enn strategien til parolemakerne 8. mars: Ved å gjøre grønnsaker tiltalende og velsmakende rekruttere man mennesker som ellers hadde holdt seg unna. Jeg håper at arrangørene av 8. mars i Bergen neste år lærer av vegetarianerne. Jeg skal i hvert fall sende inn et bredt utvalg forslag til innbydende progressive kvinnesaker til paroleverkstedet.